Stakkars gode Tina...

Tina er min eldste hunnrotte. Hun er ca 2 år og 9 mnd (I believe), og hun har fått en kreftsvulst. Denne svulsten siter rett ved låret, og det virker som om den har begynt å tære på muskulaturen.. Hun halter, og klarer ikke å holde balansen lenger.. Så i morgen blir hun avlivet..
Jeg kommer til å savne henne veldig! Hun er helt fantastisk! Aldri bitt, og alltid vært utadvendt og blid. Hun har på en måte utgjort flokken. Vanskelig å se for seg flokken uten henne..
Men det er ikke rett å la henne lide. Ikke gjør det MEG glad heller.

Jeg har aldri skjønt de dyreeierene som sier: Nei, jeg vil ikke avlive han, for jeg er så glad i han.
Hvordan er DET å være glad i dyret? Det er rett og slett egoistisk! Og egoisme er ingen måte å være glad i dyret sitt på. Er man så glad i dyret sitt som man bør være, da orker man ikke å se på at dyret har det vondt. Hvordan kan man stå ut med det og samtidig påstå at man er glad i dyret?
Hva mener du?

001

Tina sitter som en saccosekk bak Romeo.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Eva-Lena

Eva-Lena

18, Lier

Ekstremt glad i dyr. Bor i egen leilighet i Lier. Jobber i dyrebutikk. For tiden ingen skole.

Kategorier

Arkiv

hits